Shopping Cart
Your Cart is Empty
Quantity:
Subtotal
Taxes
Shipping
Total
There was an error with PayPalClick here to try again
CelebrateThank you for your business!You should be receiving an order confirmation from Paypal shortly.Exit Shopping Cart


Teaterkompaniet  KRABATENE 25 år 1994-2019


Blogg

Blogg

KRABATENE SLITER...

Posted on

Bergen, 25. september 2015

Krabatene viser klør nå. I begynnelsen av september kom det (endelig) frem at Krabatene sliter. 

I går kveld lå jeg søvnløs og grublet til kl 02.30. Ikke optimalt med tanke på at jeg kl 10 i dag skulle være 'fit for fight' foran 120 skoleelever på Kleppestø. Hva jeg grublet på? Jo. Jeg er nå så tvers igjennom dødssliten at jeg ikke henger sammen i sømmene lenger. Dere skjønner, vi 'late kunstnere' jobber nemlig ræven av oss for å lage kultur i denne byen. Dag og natt. Forestillinger, øvinger, manusskriving - og ikke minst konstant skriving av mer eller mindre i utgangspunktet dødfødte søknader om tilskudd - med påfølgende rapporter, regnskap, overbevisning og rettferdiggjøring av midler man kaaanskje får. I de fleste tilfeller ikke. Stort sett såpass mye administrasjonsoppgaver at det å være utøvende kunstner kommer i siste rekke. Døgnet, uken måneden osv strekker på en måte ikke til her.

Krabatene har klort seg fast i det bergenske kulturliv i nesten 21 år nå. For vært år som har gått, og for hver produksjon vi har gjennomført til strålende kritikker og ovasjoner fra publikum, har håpet mitt også klort seg fast. Håpet om at NÅ må man vel bli tatt på alvor. NÅ må vi vel ha bevist nok. Men nei. Man skulle tro at det etter 21 år - med den enorme produksjonen Krabatene har å vise til - og ikke minst arbeidsplassene kompaniet skaper - at det burde være mulig å kreke seg opp på samme tilskuddsnivå som andre kompanier det er naturlig å sammenligne oss med. Men igjen - nei.

Istedenfor sitter man igjen gang på gang, år etter år med følelsen av å være en ubetydelig og uviktig liten dritt. Én ting er det økonomiske aspektet ved det hele, men så er det også opplevelsen av aldri å oppnå anerkjennelse. Aldri å oppleve at det man har jobbet så hardt og lenge for faktisk verdsettes. Det var knapt et offisielt klapp på skulderen å spore da Krabatene feiret 20-års jubileum med egen teaterfestival i fjor, og Little Shop-produksjonen tidligere i år.

PUBLIKUM verdsetter Krabatene. Scenekunstmiljøet, og alle de mange frilanserne verdsetter også Krabatene. Men 'de bevilgende myndigheter?

Nå for tiden handler det om at hele kunst- og kulturfeltet som sådan er blitt høvlet ned. Dette må man kjempe mot, helt klart - på alles vegne. Men oppmerksomheten på den frie scenekunstens kår MÅ holdes varm! For, for meg og Krabatene - og våre likesinnede handler det nesten aller mest om at både kulturbyen Bergen, og kanskje også kultur-Norge på departementsnivå driter tynt i den frie scenekunsten. Med mindre det gir prestisje utover byens grenser da. Det er ikke liv laga for Krabatene i denne byen lenger. Så derfor er jeg så frekk og freidig å snakke min sak her og nå.

Vi var jo så heldig å få en ekstrabevilgning, takket være herr varaordførereren og herr kulturbyråden i Bergen. Men vet du hva, herr ordfører og herr kulturbyråd? Det kalles å gi med den ene hånden og grafse til seg med den andre, når man legger frem et sånt kulturbudsjett som deres byråd nettopp gjorde.

Hva gjør nå alt dette med en scenekunstner, og et menneske?

Hva gjør man når dette teaterlivet mitt for og med Krabatene er så fullstendig tappende og utmattende som det er, når det ikke er mer igjen av en selv til barn, hjemmeliv og familie? Når man mister nattesøvnen og matlysten? Når man våkner utladet hver eneste morgen etter å ha jobbet til midnatt? Når man sitter og griner snott og tårer av utmattelse, fortvilelse og frustrasjon 10 minutter før gymsalen fylles med skolebarn før en forestilling?

Når grunnkjernen i det man holder på med forsvinner - formidlingslysten, kreativiteten, skapertrangen og spillegleden?

DA, kjære politikere er det på tide å stille seg ETT enkelt spørsmål: Er det verdt det? Svaret er veldig lett. Nei. Det er ikke verdt det. Det er ikke verd å slite seg så totalt ut for en 'kulturby' (og et land, for den del) som tilsynelatende ikke bryr seg filla om annet enn prestisjekultur og store institusjoner.

Det er godt mulig at jeg tråkker på kommunale, politiske og byråkratiske tær nå, men jeg kjenner at jeg gir litt blaffen. Hva har jeg å tape liksom? Jeg har allerede tapt.

Det skal sies at Bergen kommune gjør mye bra for kunst og kultur også, og har gjort mye for Krabatene også gjennom tidene. Men det kan jeg heller skryte hemningsløst av en annen gang. For akkurat i denne saken gjelder det Krabatenes være eller ikke være. Krabatene kjemper for livet, og jeg er offisielt på felgen. Alle klapp på skulderen og 'Ikke gi opp', og 'Stå på!' som jeg får høre hjelper ikke lenger. Blir du litt flau over 'sutre-Ahnéll' nå? Det er helt greit, for jeg har all verdens rett og grunn til å klage og syte akkurat nå. Verken du, kjære politiker, eller andre, hadde taklet én uke i Krabatenes sko.

På bakgrunn av siste tids hendelser - dvs den store politiske kulturdebatten i begynnelsen av september, der jeg endelig fikk anledning til å stille spørsmål ved hvos seriøst Bergen egentlig tar Krabatene som profesjonell kulturaktør, har det de siste ukene har det rent inn med fantastiske støtteerklæringer til kompaniet, og vi vil gjerne at hvermannsen også skal få se hvordan resten av kultur-Bergen ser på Krabatene. Disse kan leses i egne 'blogginnlegg' på siden her.


Jeg lever fremdeles i håpet om at noen skal se lyset, selv om håpet etterhvert henger i rimelig tynt snøre.




Categories: None

Post a Comment

Oops!

Oops, you forgot something.

Oops!

The words you entered did not match the given text. Please try again.

0 Comments